Gå til sidens hovedinnhold

Svarer på Yoga-kritikken: – Yoga har noe i både barne- og ungdomsskolen å gjøre

Yogalærer og gründer, Silje Molvær, svarer på leserbrevet til Eivind Gjerde.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har blitt navngitt i en formanende pekefinger av et leserinnlegg, skrevet 01.10.21 av Eivind Gjerde; lærer ved Jærtun Lutherske Friskole. Leserinnleggets tittel er «Yoga er hinduisme og har ingenting på Gjesdal ungdomsskole å gjøre». Her er mitt motsvar:

Jeg startet som yogalærer i 2010. Et sted på veien gjennom livet hadde jeg mistet litt fotfestet i grunnmuren min, men gjennom min egen yogapraksis fant jeg gradvis tilbake til meg selv. Den gaven jeg fant gjennom yoga, ønsket jeg å dele med andre. Dermed ble det utdannelse innen faget, og siden man hele tiden kan lære nye ting og stadig utfordre både kropp og hode: er læreprosessen som yogautøver kontinuerlig. Det er noe befriende i å vite at man antakeligvis aldri blir helt utlært.

Veien gjennom livet har fra den gang gått side om side med min egen yogapraksis, og jeg trekker daglige paralleller mellom det jeg foretar meg på yogamatten min; og det som skjer utenfor.

Jeg var i sin tid med på og starte opp yoga for psykiatriske pasienter innlagt på SUS. Lederen for prosjektet den gang var ei driftig dame som så verdien av brukernes evalueringer fra erfaringene de gjorde seg gjennom de ulike aktivitetene de fikk tilbud om. Ved å benytte brukerundersøkelser kom det frem følgende resultat: Ved kun én time yoga per uke, rapporterte brukerne om:

1. Bedre søvn

2. Bedre appetitt

3. Mindre behov for medisinering

4. Mer og bedre evne til sosial interaksjon

Min umiddelbare respons var selvsagt: «Hva med om vi prøver en time hver dag? Hvis én enkelt time, én eneste dag i uken kan utgjøre en så markant forskjell: hva vil vi kunne oppnå av resultat ved daglige økter?» Vi var enige, lederen og jeg: men som så ofte ellers stoppet det høyere oppe i organisasjonen ift viljen/ muligheten til å bidra med økonomiske midler. Etter hvert flyttet den gode lederen videre, og jeg ble hanket med på flyttelasset. Mitt oppdrag ved Frisklivssentralen på Sola har vedvart siden den gang. Gode folk er det verdt å holde tak i.

Jeg startet yogaen.no på Ålgård i 2016. Etter 6 år som innleid yogalærer kjente jeg at jeg var klar for å ta steget mot mitt eget yogastudio. I 2017 startet jeg i tillegg opp mitt andre prosjekt: Bevegelige Barn, sammen med primus motor med 16 års erfaring som barnehageansatt Stig Magne Jonassen, og kiropraktor Christer Olsnes.

Forskningen sier noe om hvor viktig allsidig og kreativ bevegelse er for hjernens utvikling, samt vår trivsel og evne til konsentrasjon, fokus og ro. Dessverre ser vi jo at mange barn og unge beveger seg lite idag, -og de som beveger seg gjør det ofte for mye, eller altfor ensidig. Mange barn pådrar seg dessuten belastningsskader såpass tidlig at drømmen om en evt idrettskarriere ryker. I tillegg opplever mange barn og unge en uro som kan være både fysisk og/ eller mental.

Noe av det fineste jeg vet er når barn og ungdom som har praktisert yoga og bevegelse, finner ro i avspenningen på slutten av økten. Ved økten vår på GUS var det denne stillheten, dette gode øyeblikket med ro for hver enkelt; som var lærerens utgangspunkt for uttalelsen om at økten vår «ble rørende». -Det er nemlig noe helt eget i å få oppleve en stillhet i seg selv man ellers sjelden har.

Som voksen gir det oss en påminner om hvor travle vi lar oss selv bli i kropp og sinn; når vi får lov til å overvære unge mennesker med ro i seg selv -og i ro- i respekt for de andre rundt seg. Det var i sannhet et rørende øyeblikk.

Gjennom virket mitt som selvstendig næringsdrivende blir jeg vant til å møte motstand; det være seg bedrifter som på min henvendelse på ingen måte er interessert i å ha inn en yogalærer for å gi sine ansatte et pauserom i hverdagen, eller mennesker som ikke våger seg inn på yogastudioet fordi de tror de er for stive og støle til å praktisere yoga. -Eller som den barnehagen som ikke ville ha meg inn overhodet. Begrunnelsen var at de ikke ønsket at jeg skulle komme og undervise barna deres om satan.

Eivinds innlegg -som i sin grundige utfyllenhet forklarer hvorfor han mener yoga ikke har noen plass på en ungdomsskole å gjøre-, føyer seg inn i rekken av overraskende menneskemøter; han tok aldri direkte kontakt med meg for å ytre sin misnøye, men valgte snarere en ensidig kommunikasjon over eteren fremfor en personlig meningsutveksling- gjerne over en kopp kaffi.

Jeg liker jo dynamikken i skjæringspunktet mellom ulike meninger. Vi bytter jo litt rundt på innfatningen på de «brillene» vi betrakter livet gjennom, særlig dersom vi innehar evnen til å møte ukjente ting og annerledes meninger med nysgjerrighet og raushet. Kanskje blir man endatil overrasket over å innse at man jo selv også kan være forutinntatt noen ganger. -Og skal jeg si det som det er så har jeg jo møtt meg selv i døra noen ganger i løpet av mitt 46-årige liv.

Noen ganger ser jeg verdien av å bruke tid og energi på sånne meningsutvekslinger. Men med årene så lærer man seg jo også å gjenkjenne hvor hjernen er lydhør, og hvor den er fullkomment plombert.

Jeg tenker nok, Eivind- at du er en mann jeg får være enig med meg selv i å være uenig med. Jeg vet hvor jeg står, og jeg opplever fine støttespillere og støtteerklæringer i lokalsamfunnet i forlengelsen av dette. Jeg vet hvilken verdi ulike mennesker har av å praktisere yoga; hvordan det kan utgjøre forskjellen på en god og en smertefylt dag.

Mange mennesker idag, ser du Eivind: har ting de sliter med: mange bærer med seg tunge dager. For mange vil nok en grunnleggende, personlig tro være til hjelp. Men mange har godt av hjelp til selvhjelp, og gjennom yoga finnes potensialet i å erverve seg verktøy for å ta litt bedre vare på seg selv gjennom hverdagens krav og rutiner. Og kanskje tilogmed trekke på smilebåndet en gang i blandt mens det pågår.

Min oppfatning er at min yogaundervisning fremstår mer raus og favnende enn det din tro lar deg se.

Mulig du tror på den samme høyere makt som 3,6 millioner andre nordmenn, men jeg opplever ikke at den troen du personlig formidler fremstår særlig mottakelig for livets underfundigheter. Mulig du bruker dine jordiske dager i evig forberedelse til å møte din skaper i himmelrik, mens jeg tenker «Livet er her og nå». Heldigvis er vi mennesker ulike. Fasiten sitter ingen av oss med.

Dersom jeg kan være et medmenneske som gjør dagen litt lettere å bære for noen, så er det verdt all jobbingen. Jeg tenker man kommer langt med å være grei.

Just be a nice human. Jeg tenker å bruke dette livet - og bruke det til fulle; så lenge jeg finns.

Når man jobber med barn og ungdommer må man ha respekt for at unge mennesker har livserfaring som blanke ark. Og jeg vil ihvertfall forsøke å være en sånnen voksen som inspirerer til å være et søkende, nysgjerrig, og raust menneske på veien mot å finne frem til seg selv. -En reise noen trenger kortere tid på enn andre, men også dessverre en reise der noen ikke egentlig finner helt frem. Livet kan være så inderlig tungt og stritt, men det er da også så uendelig vakkert.

Det er ikke min jobb å lukke en åpen bok, det er min jobb å så frø av nysgjerrighet som gir spirer til flere uskrevne kapitler.

Jeg mener så absolutt at yoga har noe i både barne- og ungdomsskolen å gjøre. Hva man har av personlig tro er vel strengt tatt nettopp det: personlig. Jeg kan ikke identifisere meg med din tro: -som du formidler den, Eivind. Men jeg er heller ikke hinduist. Det er det likevel opp mot en milliard av verdens befolkning som er. Kristendommen er ikke enestående som verdensreligion. Hva man vokser opp og tror på avhenger også av geografi.

Jeg tror mest på Livet og Kjærligheten. -Og så har jeg en grunnleggende tro på ungdommen vår. Tro på at de har evnen til å tilegne seg kunnskap og erfaring på godt og vondt -som livet jo er en salig blanding av; sånn at de tilslutt blir rause og greie voksne mennesker. Det er tross alt ungdommen som skal overta stafettpinnen etter vår tid. La dem prøve ut livet gjennom trygge rammer istedet for å begrense og smalne inn deres utkikkspost ut mot verden.