Gå til sidens hovedinnhold

Psykisk helse, et stebarn i helsevesenet?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Psykisk helse har alltid vært en dårlig samvittighet hos alle regjeringer siden tidenes morgen. I tidligere tider ble psykisk syke samlet på store institusjoner. Så fant noen på at det var bedre at de kunne være hjemme i sin hjemkommune og få hjelpen der. Det var sikkert en god ide, men problemet var at da var det kommunen som skulle gi behandlingen og oppfølgingen, og det var ikke akkurat mye penger som fulgte med den flyttingen.

De psykisk syke er ikke høyrøstede, så når kommunebudsjettene skulle settes opp, ble de stort sett avspist med småpenger. Samtidig ble de store institusjonene fjernet, uten at et tilsvarende behandlingstilbud var på plass i kommunene.

Da Høyre kom til makten i 2013 var psykisk helse et av satsingsområdene. Men det var mye å ta tak i innen helsevesenet. Det første var å få ned ventelistene på sykehus. Det ble løst med fritt behandlingsvalg. Du kan bli behandlet der du ønsker, enten det er et offentlig sykehus, eller en privat institusjon, enten det gjelder vanlig sykdom eller psykisk helse eller rus. Uansett koster det deg ingenting. Vel, kanskje en liten egenandel, men det går jo på egenandelskortet, som alt annet i helsevesenet. Hittil har over 60.000 benyttet seg av tilbudet. Folk kommer raskere tilbake i arbeid, og ventelistene har gått kraftig ned.

Det ble innført pakkeforløp i kreftbehandlingen. Når det er mistanke om kreft skal du helt fra begynnelsen få vite når og hvor du skal undersøkes, behandles og så videre, og du får en koordinator som følger deg gjennom løpet, slik at du bare har en person å forholde deg til. Til nå er det laget pakkeforløp for 28 forskjellige kreftdiagnoser.

Psykisk helsevern har også blitt snudd rundt på. Det er innført plikt for kommunene til å ha en psykolog ansatt. Alle skoler skal ha en helsesykepleier som elevene kan snakke med når som helst. Alt så ut til å gå bra, så kom pandemien, og med den kom økte psykiske problemer, spesielt blant unge. Køene vokste, faktisk så mye at mange ble sendt hjem igjen når de søkte hjelp fordi de ikke var «syke nok». Det medførte at mange så seg nødt til å lyve på seg at de tenkte på å ta livet sitt for å kunne få hjelp. Slik kan vi ikke ha det, og det er Høyre helt enig i. Derfor er det nå laget en opptrappingsplan for arbeidet med barn og unges psykiske helse, helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal styrkes og vi har sørget for over 450 nye psykologer i kommunene. Nå går ventetiden innen psykisk helse for barn og unge ned.

Hvert år tar over 600 mennesker i Norge sitt eget liv. Det er like mye som om to fullsatte fly mellom Oslo og Stavanger styrtet hvert år. Jeg er sikker på at da ville det bli gjort noe for å forhindre det. Høyre har bestemt at Norge skal ha en nullvisjon for selvmord. Gjesdal kommune er i ferd med å utarbeide en handlingsplan for å arbeide mot målet som er null selvmord i Gjesdal. Planen skal behandles i kommunestyret i løpet av høsten. Det er bare å håpe at den får like god virkning som nullvisjonen mot trafikkdrepte. Vi kommer nok aldri ned i null på landsbasis, men 600 er altfor mange.

10. september er Verdensdagen for selvmordsforebygging. Den dagen skal vi tenke på de som sliter med selvmordstanker, de vi har mistet i selvmord, og på de som er etterlatte etter selvmord. Samtidig skal vi tenke på de rundt oss som kanskje sliter med mørke tanker og som kanskje bare trenger å ha noen å snakke med. Det er ikke vanskelig eller farlig å spørre: «Hvordan går deg med deg, egentlig?»