Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg eksisterer, på en måte. Jeg går opp og ned denne gaten. Ser på lysene som lyser opp Torgallmenningen. Jeg ser på snøen som kom i natt. Det er allerede blitt litt glatt, for snøen har begynt å smelte. Og jeg ser rundt meg og blir plutselig så bevisst på alt som eksisterer. Lysene, snøen, jeg.
Fordi jeg lever, på en måte. Jeg gjør det jeg vil i livet. Går på jobb hver dag. Har en jobb jeg trives i. Noen ganger våkner jeg 05:50, andre dager 08:00. Det er det jeg må gjøre for å leve. For jeg er deg, meg, oss. Vi eksisterer på en måte.
Det er noe fint med det. For jeg er til, på en måte. Jeg ble født på denne jorden fra et lite frø som ble plantet i moren min. Kanskje jeg ble skapt av Gud eller Allah. Kanskje jeg ble gjenfødt.
Kanskje jeg er et julemirakel, som Jesus. Kanskje jeg ble unnfanget i mørket, at jeg er som det lyset eller den julestjerna som henger på toppen av juletreet. Jeg er meg, og jeg er til.
Men samtidig så er jeg døende, på en måte. For plutselig blir jeg så bevisst på at både jeg og snøen som kom i natt en dag kommer til å forsvinne. For ingenting er konstant. Og alt det vi en gang har elsket, vil forsvinne. Familien min, vennene mine, kollegaene mine. For vi er alle døende, noen dager mer enn andre.
På samme tid er jeg også lidende, på en måte. For jeg fryser og er redd. Det er noe med julen som gjør at jeg kjenner mye på disse følelsene. For julen bringer frem de mørke tankene. Du kjenner det, jeg kjenner det, vi kjenner det. Kanskje mer enn vi tror. Og jeg ser opp og ser på de små lysene som lyser opp Torgallmenningen, og innser at jeg ikke har sett disse lysene skinne så sterkt før.
For i alt det mørke er jeg også sørgende, på en måte. For jeg er deg, og du er meg. Du har mistet foreldrene dine, jeg har ikke et sted å bo, vi har ingen å feire jul med. Og tårene mine blir ekstra tunge i disse juletider, for sorgen er så stor. For tårene presses frem av kjærligheten og gavene, og savnet etter det jeg aldri fikk. Og tårene treffer bakken og forsvinner i snøen. Jeg ser ikke deg, og du ser ikke meg. For vi er alle sørgende, på en måte.
Og jeg ser ned i snøen. Og tenker på hvordan jeg skulle ønske at det ikke var noe døende i det eksisterende, at det ikke var noe lidende i det levende og ikke noe sørgende i det værende. Så ser jeg opp og ser lysene som lyser opp Torgallmenningen. Jeg har ikke sett lysene skinne så sterkt før. Som om det lille lyset kom til denne jorden med en håp om å en gang kunne lyse opp hele jorden. Som solen. Så jeg begynner å gråte.
For det er da jeg skjønner at det alltid vil være mørke i verden. Men midt i dette mørket bor lyset. Og sammen kan vi være det lyset. Vi klarer kanskje ikke lyse opp hele jorden. Kanskje ikke i dag, men kanskje en dag.
Her er årets prisvinnere i Gjesdal
Tilfeldigheter gjorde at Celine (20) fra Ålgård ikke var på London pub kvelden det smalt: – Jeg var helt knust
Gjesdalbuer om masseskytingen i Oslo: – Når du kan risikere å dø for den du er, føles alt veldig sterkt
Jeg var endelig fri trodde jeg – til jeg valgte å flytte hjem