Denne høsten har det igjen vært invasjon av sidensvans. Dag Norman Sværi har ventet på dem, vi regner med at de store invasjonene kommer med omtrent ti års mellomrom. Det var toppår rundt 1980, i 1990, og i 2000. Da ble det sett flokker på over 500 slike fugler her i distriktet. 2010 var et nytt toppår, men siden har de helt store sidensvansinvasjonene uteblitt.

– Det gikk troll i ord, for i dag har vi hatt cirka 30 sidensvanser i hagen og i omegnen. Først var det bare to fugler, men da vi kom hjem etter en rundtur på Jæren, ble vi ønsket velkommen av 30 sidensvanser i bjørketrærne bak garasjen, skriver Dag Norman Sværi i en e-post.

Sidensvansen er en mystisk fugl. På 1800-tallet lurte de fælt på hvor den hekket. Den var vel kjent nedover i Europa, og i Østerrike trodde de den hekket i Tyskland. I Tyskland trodde de i Danmark, og i Danmark trodde de i Sverige. De lette i 50 år før en engelsk forsker fant det første reiret i 1856 i Finsk Lappland. Det ble betalt opptil 700 kroner for et kull sidensvansunger, en svimlende sum den gang. Det utløste den rene Klondikestemningen blant skogsfolk i Finland, og flere reir ble funnet i årene som fulgte.

Det gikk enda mange år før vi fant det første reiret i Norge, og det tok faktisk 100 år før den første rugende sidensvansen i 1956 ble fotografert. Merkelig nok var det i Engerdal, merkelig fordi den vanligvis hekker nord for Trondheim, aller helst i furuskogene i den indre del av Finnmark. I det seinere er det funnet reir både i Hedmark og Oppland, men noen vanlig rugefugl er den ikke her sørpå. I Sverige regner de med at antall hekkende par kan varierer mellom 1000 og 500.000. Tilsvarende estimat for Norge er 100-2000 par.

Sidensvansen er en karakterfugl for taigaen, dette nordlige barskogbeltet på Nordkalotten. Den lever nokså anonymt og er svært sky i hekketida. Da fanger den mygg, stankelbein og fluer ved å snappe dem i lufta på samme måten som fluesnappere gjør. Den liker seg best i ensomme, fuktige områder med furuskog. Dess mer mygg, jo bedre, for de 4-6 ungene mates med mye mygg.

På høsten endrer de totalt vaner. Fra å være skye, ensomme insektetere, forvandles de til tillitsfulle, bærspisende flokkfugler. De høster Norge reint for bær. Tallet på fugler og mengden av bær avgjør hvor langt sørover de streifer. Vi har eksempler på at de har overvintret i Tromsø, men også funn av fugler, ringmerket på Revtangen, så langt syd som Spania og Italia. I år har det vært bra med livretten rognebær, derfor er de her i høst, selv om dette ikke er noe uvanlig godt sidensvans-år her omkring til nå. Sidensvansens svirrende måte å fly på, med utrolig raske vingeslag, kan godt forvirre oss. Den kan, med sine spisse vinger, minne mye om stær, og kan da fort forveksles med den når den flyr i tette flokker.

Sidensvansen er en populær fugl, både fordi den gjør liten skade og er utrolig vakker med sin karakteristiske fjærtopp. De kommer her på høsten etter at innhøstingen er over. Alle som har studert den på nært hold, har sett de lakkrøde, plastlignende platene i enden av armsvingfjærene og de sitrongule avslutningene på vingefjærene og stjerten. De sterke fargene gjør at vi tenker på mer eksotiske fugler. Jeg kan enda huske da jeg en høstdag i 1966 sto i vinduet på hybelen min i Hamar og opplevde at fem sidensvanser landet på fuglebrettet en meter fra meg. De var så utrolig vakre at jeg kjente tårene kom.

Seinere, under den store invasjonen rundt 1980, skulle jeg få ny nærkontakt, og utdype mitt vennskap med sidensvansen. Det var utrolig mye fugler det året, og ungene våre kom med flere som de hadde funnet døde. De er så glupske at de daglig spiser mer som enn sin egen vekt, og av og til kan det bli for mye.

En av fuglene dette sidensvansåret fløy på stuevinduet vårt og ble liggende på bakken. Vi gjorde som vi pleier, tok den opp og la den mørkt i en skoeske til den fikk summet seg. Dagen etter slapp jeg den ut, men den ville ikke fly. Jeg satte den på en grein, men den så apatisk ut og lot seg fange med bare hendene igjen. Vi valgte å se det an noen dager. Den ble plassert i et bur og lot seg villig mate med bær. Men så satte det inn med uvær, og alle de andre sidensvansene forsvant. Vi hadde ikke hjerte til å slippe den ensom ut i kulda, og det ble til at den ble værende.

Jeg tok den med på skolen, og den fikk fly fritt i klasserommet. Mye av tiden tilbrakte den sittende på kartstativet over tavla, men hver gang det var matfri, var den på plass hos elevene og fikk dele litt av nista. Vi deltok i et forsøk med storklasse på den tiden, og det var over 60 elever som daglig hadde nærkontakt med den, og som sikkert husker dette. I helgene var den med meg hjem, og fikk disponere kjellerstua. Jeg har vonde minner fra alle berberistornene jeg fikk både her og der i et forsøk på å skaffe den variert vinterføde. Ungene våre koste seg når den satt på en plastkopp ved kjøkkenbordet og spiste sammen med oss. Kona mi, Ingeborg, var ikke så begeistret, for det som kom ut igjen, havnet ofte på de mest ubeleilige plasser. Det var likevel vemodig å vinke farvel til den utpå våren da den ble sluppet fri. Jeg må tilføye at det nå er ulovlig for privatpersoner å ha ville dyr i fangenskap, men da var jeg med i den kommunale viltnemda. Dersom noen kommer over skadde fugler eller annet vilt, ta kontakt med kommunen.

Sidensvansen synger med et svakt «siirrr» som ligger i det øvre toneleie. Noen sammenligner det med lyden av en svak ringeklokke, andre med små sølvbjeller som ringler. Jeg synes at en flokk sidensvanser minner meg om et helt orkester som spiller svakt en sitrende symfoni. Derfor syntes jeg det passet så godt nå når vi går i høysesongen for (jule)konserter å skrive om nettopp sidensvansen.