Gå til sidens hovedinnhold

Abortloven må ikke liberaliseres

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mye tyder på at vi vil få en radikal liberalisering av abortloven dersom det blir rød-grønt flertall på Stortinget til høsten.

Det vil i så fall være sterkt beklagelig. Dagens abortlov balanserer på en god måte fosterets soleklare rett til liv mot kvinnens like soleklare rett til å bestemme over egen kropp. Denne balansen forskyves i fosterets disfavør dersom retten til selvbestemmelse utvides.

Abort er selvbestemt frem til svangerskapets uke 12. Så tidlig i svangerskapet veier hensynet til kvinnens interesser tyngst. Deretter får fosteret gradert rettsvern alt etter hvor langt svangerskapet er kommet. Ønske om svangerskapsavbrudd uke 12-18 behandles i nemnd, vanligvis bestående av to leger og den abortsøkende kvinnen. Den endelige beslutningen tas i samråd med kvinnen. Det er altså ikke slik som det noen ganger fremstilles – at kvinnen møter og forklarer seg, og så tar nemndsmedlemmene beslutningen og forkynner denne for henne. Mitt inntrykk er at nemndene i tillegg til selve saksbehandlingen fungerer like mye som en rådgivnings- og veiledningsinstans der kvinnen først og fremst får hjelp til å få oversikt over situasjonen, hvilke andre muligheter enn abort som finnes, informasjon om hva en senabort innebærer og så videre.

Det gis klare retningslinjer i lovverket for når senabort kan innvilges. Den abortsøkendes egenopplevelse av situasjonen veier likevel tungt. 90% av nemndbehandlingene ender med innvilgelsesvedtak. Dette er en klar indikasjon på at nemndene fungerer godt – og kanskje enda viktigere: En indikasjon på at det nettopp er de tungtveiende grunnene for svangerskapsavbrudd etter uke 12 som beskrives i lovverket som ligger til grunn for søknadene.

Det er neppe noen som søker nemnd om svangerskapsavbrudd pga. kjønn, bagatellmessige funksjonsavvik eller antatte kosmetiske egenskaper hos fosteret. I vår perfeksjonsfokuserte tid er det ikke vanskelig å se for seg at nettopp den type problemstillinger kan legges til grunn for å ville ta abort sent i svangerskapet dersom dette blir selvbestemt, gitt ultralyd- og genteknologiens rivende utvikling der selv de minste detaljer hos fosteret etter hvert blir avslørt. Vi ser denne utviklingen i andre land, dessverre er det ingen grunn til å anta at vi ikke vil se samme tendens her hos oss.

Etter uke 18 skal det med eksisterende lovverk særdeles tungtveiende grunner til for at abort skal kunne innvilges. Abort er forbudt når fosteret kan anses å være levedyktig.

Et foster regnes i dag å være levedyktig fra rundt 23 uker. Medisinske og teknologiske nyvinninger flytter stadig denne grensen nedover. Det vil i tillegg alltid være 7-10 dager usikkerhet rundt fosterets alder.

Vi har politiske partier på Stortinget som har programfestet fri abort til uke 22.

Hva vil skje med vårt syn på fosterets egenverdi og livet generelt dersom vi nå får en historisk liberalisering av abortloven, i første omgang med selvbestemmelse til uke 18 – men der det vil være økende press for å gå enda lenger? Kan vi ende opp som de mest liberale statene i USA, der abort er selvbestemt i hele svangerskapet?

I tillegg til å balansere fosterets rett til liv mot den gravides rett til selvbestemmelse på en god måte, har abortloven også vært vellykket i den forstand at det har vært relativt lite politisk konflikt rundt den. Vi hadde en turbulent periode for et par år tilbake, i forbindelse med at tvillingabort ikke lenger skulle være selvbestemt. Selektiv abort av ett tvillingfoster var ikke mulig da abortloven kom for 45 år siden, og som alle andre lover må også denne kunne justeres når teknologisk utvikling fører til nye etiske utfordringer ingen kunne forutse da loven ble vedtatt.

Jeg har merket meg at noe av argumentasjonen hos de som nå ønsker å liberalisere abortloven slik at det i praksis blir selvbestemt abort til uke 18 eller enda lenger, antyder at dette er en slags takk for sist til de som fikk gjennomført innstrammingen av praksisen rund tvillingabort.

Det er en trist utvikling. Ikke bare fordi det er uverdig dersom et så etisk utfordrende saksområde som abort skal brukes til politisk vendetta, men først og fremst fordi det kan være første tegn til en økende polarisering av hele debatten. Det er det siste vi trenger. Abort er et grunnleggende verdispørsmål. Vi må unngå å komme i en situasjon der abortloven liberaliseres og strammes inn med vekslende politisk flertall på Stortinget.